Nå skal dette egentlig ikke på en blogg om lokalfotball, men det er et tema som er mer og mer viktig – og når jeg har denne plattformen så velger jeg å bruke den.
Jeg har depresjon. Og angst. Tydeligvis i mange år, men det har vært fint lite hjelp å få. Nå har jeg fått hjelp. Og jeg har fått god hjelp.
Det er derfor jeg klarer å skrive denne her. Denne teksten kommer jeg ikke til å dele overalt, men den kommer til å ligge her – så folk som er i samme, eller lignende situasjon, som søker kan finne denne teksten (pluss mange andre gode der ute) slik at de kan finne ut at det er mange av oss.
Utfordringen er at selv om vi er mange så er ikke dette «godkjent» i samfunnet. Jeg har ingen synlige skader – bare helt jævlig på innsiden. Det er det ingen som ser. Jeg får ingen sympati av NAV, tidligere ledere på jobb – og det er til og med vanskelig på hjemmebane.
Psykologen min har diagnostiert meg til dyp depresjon, og angst. Dette dukket allerede opp i barndommen i en tøff oppvekst på hjemmebane. og mobbing på skolen. Da var det ingen som tok tak. Det er litt bedre i dagens samfunn, men vi er fortsatt langt ut der vi burde være. Det er vanvittig å tenke på at jeg har vært depressiv og hatt angst i så mange år. Det har ødelagt mye for meg.
Jeg møtte forresten en fra fotballfamilien på ventekontoret utenfor psykologen. Vi så på hverandre. Et lite nikk og tok hverandre i hånda. Det var vondt, men også litt godt. En litt anerkjennende nikk var godt for sjela, sa jeg da jeg kom inn til psykologen. – Et stort steg, svarte han meg.
Han trykker på mange knapper, og mange av de er riktige. Det er fine samtaler og det er tøffe samtaler. Han graver, og han finner ut de fleste ting. Han kan knepene sine.
Jeg har vært så langt nede at jeg har stikki av gårde med bilen og håpa at jeg skulle møte en lastebil. Fingrene mine skjelver når jeg skriver dette. Jeg har egentlig aldri vært i nærheten av å gjøre alvor av det, men bare tanken på at man har tenkt tanken er skremmende i seg sjøl.
Med to fantastiske jenter der hjemme så gjør det enda litt vondere. Men, det er der jeg har vært i livet. Det er vanskelig, kanskje umulig, å forstå for dere rundt. Men, så skal dere vite – dere som leser dette og føler det samme – det er hjelp der ute. Ikke gi opp. Det er håp.
For meg så har fotballen reddet meg. Det er området jeg føler jeg har kompetanse og kan gå litt med hevet hode. Bloggen har sine oppturer og nedover, samtidig med livet mitt. Jeg står ofte alene på kamper fordi jeg ønsker det. Ikke fordi jeg er overlegen eller noe. Det er bare trygt og godt å stå alene med kameraet mitt.
Utad er jeg nok for mange fremstått med en med mye selvtillit – så mye kan man bedra folk altså. Det er slikt man gjemmer seg bak.
Lørenskog skal også få en stor rose av meg. Det å bli trener for kvinner og J17 i klubben har også bidratt til en bedre hverdag (utenom når vi taper da). Det er også et område jeg føler jeg mestrer og gir meg overskudd og glede. Fotballen har reddet meg.
Dette var kort om min historie. Jeg er ikke frisk – ennå. Det vil ta tid før skam og dårlig samvittighet går over til å bli trygghet og raushet. Det vil ta tid å få vekk alle de negative tankene og følelsene. Men jeg er på vei.
Jeg håper du som har funnet denne saken får støtte, forståelse eller at du rett og slett kanskje ser det er håp. Gjør ting du liker. Tør å prate med en venn eller to. Støtten er der ute. Det er bare så jævelig vanskelig å ta første steget. Ring meg hvis du ønsker så har du i hvert fall en som forstår deg.
Hvis du leser dette og har et godt liv så støtt opp om de du ser har det tøft. Snakk med folk. Bidra.
Mental helse
Mental helses telefon- og nettjeneste er for alle som trenger noen å snakke eller skrive med.
Døgnåpen tjeneste.
❤️