Nå har mitt siste håp for fotball i 4. divisjon og nedover blitt helt borte. Når Idrettspresidenten ikke bryr seg om breddeidretten for voksne, så er slaget tapt. Myndighetene bryr seg heller ikke, fordi de må også ha sin måned med sommerferie.
Det vil si at de skal ta opp diskusjonene etter 1. august. Er smittefaren som nå, med en person over 80 år i respirator, så er det ikke sikkert de åpner likevel.
Men, man kan nå uansett glemme breddefotball for 4. divisjon og nedover. 18 måneder uten kamper blir det for den viktigste delen av norsk idrett – grasrota.
Hvert eneste år står idrettspresidenten og myndighetene og roser den norske grasrota. Nå ser det ut til at de ikke bryr seg. Tusenvis av spillere, ledere, ildsjeler og tilskuere blir snytt for det som ligger hjertet nærmest, mens de ser at strender, restauranter og fly er smekkfulle.
Myndighetene har i lang tid oppfordret til at man skal reise land og strand rundt i Norge på ferie. Espen Nakstad i FHI sier at de ikke ønsker så mye reising, og er redd for kioskkøen også, mellom idrettsarenaene. Null logikk.
Nå tar de alle sommerferie. Det blir grillings og is, og kos på de, mens vi som lever og ånder for breddefotballen gråter oss nesten i søvn med tanke på konsekvensene. Men, de skal ha møte i august da. Sier Kjøll. Og mener at de presser på. Det er null press, Kjøll. Det er ansvarsfraskrivelse.
Argumentene de forskjellige myndighetene har nå null troverdighet. Det flakses dit vinden blåser.
Jeg har i en god stund nå snakket med flere lokale klubber. Det meldes om mye frafall, og noen lag har stoppet treningen for voksne også. Motivasjonen og lysten blir borte når man ser andre deler av samfunnet åpnes hvor det ikke finnes smittesporing.
I fotballen hadde det vært enkelt å ha full kontroll på smittesporingen.
Vi behøver ikke å være redde for at klubber går konkurs, men det vi skal frykte er alt frafallet pluss at aktivitetene blir til et minimum. «Redningspakkene» har hatt en veldig lav treffprosent, så det er blodrøde tall der ute. De blir mer og mer blodrøde ettersom aktiviteten uteblir og redningspakkene ikke treffer der det trengs.
Det vil si at varmen på kunstgressbanen blir slått av i vinter. Oppvarmingen i hallene (de som klubbene eier sjøl) rundt omkring blir minimalt. Klubbene har ikke råd til utstyr til lagene. Treningsavgiftene kommer ikke inn – og der ser vi røde tall i millionklassen.
Jeg har vondt i hjerte. Vondt i sjelen. Sånn blir det når mangel på kompetanse styrer. Det er ingen som brenner nok. De har ikke nok hjerte eller nok sjel i det de gjør. De veit litt om alt, og det er på vei til å ødelegge deler av grasrota.
