Det å være fotballtrener er fantastisk. Uavhengig av nivå. Gleden man gir og gleden man får er ubetalelig. Jeg fikk spørsmålet fra en far på ett av lagene: Hva driver deg, Espen?
Jeg ble akkurat spurt om hva som driver meg fra en av fedrene. – Det er min måte å gi tilbake på, var svaret. Han var ikke helt fornøyd med svaret, skjønte jeg. – Hvordan holder du ut, noe må drive deg?
Jeg er usikker på om jeg klarte å svare noe bedre på det nye spørsmålet der og da, men jeg har tenkt litt på det utover kvelden.
Pappa 2 eller mamma 2
Det å være fotballtrener er som å være en slags pappa eller mamma nummer to i livet til de du trener. Jeg har hatt ei jente som har kommet jublende glad på trening fordi siste test på sjukehuset har vist at hjertet nå er bra. Det har vært utallige trøstestunder – enten om det er skade, kjærestetrøbbel eller at det rett og slett var en tung periode i alder hvor mye rart skjer.
Det å oppleve at 30 jenter vinke og rope når 17. mai-toget går forbi. Når man vinner og alle kaster seg rundt halsen din. Eller når man taper og man må snakke de opp igjen.
Det å vær fotballtrener er en berg og dalbane av glede, sinne, tårer, jubel, frustrasjon, rett og slett hele spekteret.
Jeg ser det hver dag på treningsfeltet. En trener knyter lissene til J7-spilleren. En annen tar high five med 10-åringen som har scoret sitt første mål. Lenger bort organiserer en trener kjegler og vester 15 minutter før økta starter. Ved gjerdet står to trenere igjen etter sin økt og diskuterer hva som kan bli bedre neste gang.
Det som er felles for nesten alle trenere er at de er der. De stiller opp uke inn og uke ut. Det spiller ingen rolle om sola skinner eller himmelen gråter ned sine regndråper. Trenerne er der. De stiller opp for alle hele tiden – klubben, spillerne, foreldre, motstander, dommer og tilskuere.
Hvorfor gjør vi dette?
Jo, vi elsker det! Vi elsker å gi tilbake til samfunnet det vi fikk da vi var små. Vi ønsker å gi de verdiene videre til de vi trener. Frivilligheten er på vei ned varsler mange. Jeg ser det selv. Det er ikke like lett å få folk på dugnad som tidligere. Og hvem tar en ekstra kioskvakta når ingen foreldre kan? Jo, det er treneren. Fordi han eller hun er alltid der. Fordi vi elsker det.