– Trøkk på treninger

I 1993 hadde AFSK et lokalt lag, med tre forsterkninger utenfra, som skapte trøkk på treninger, samhold og vinnervilje

– Å skulke trening var utelukket, og ute på treningsfeltet var det alltid trøkk. Det smalt. Etterpå var vi like gode venner, selv om vi spyttet Finstadbrugjørme i timevis etter en solid takling, sier Jørgen Johannessen Kind til Lokalfotballen. Vingen, som er fra Rømskog, bidra med mange målgivende og mål for grønntrøyene i flere år.

Les også: AFSKs seiersmarsj i 1993

Hans midtbanesjef på den tiden, Tor Einar Torre, følger opp Johannessen Kind sine tanker om hvorfor det ble opprykk i 1993.

– Miljøet i AFSK-fotballen den tiden tror jeg var unikt, spillere, ledere og supportere kunne sitte sammen og snakke fotball både før og etter trening og kamp. Og vi hadde det veldig bra sosialt. Vi var en kameratgjeng, forklarer Torre. Han fortsetter: Det hente vel at Øystein reiv seg i håret når han så alle biler samlet på Finstad Gård en lørdag etter vi hadde spilt kamp. Han ante vel sitt.

– Det skal ikke legges skjul på at vi tok en fest med jevne mellomrom, men det er jeg ganske sikker på at var utelukkende positivt for å skape vinnerlag, skyter Petter Lier inn.

Kameratskap og samhold

Det er tydelig at det er, først og fremst, det gode miljøet og kameratskapet som sitter igjen blant spillerne fra den gang. Det var en selvfølge å møte tidlig i garderoben og dra seint.

– Vi liker fortsatt å ha sosiale samlinger med akkurat denne gjengen, sier Johannessen Kind.

Det var et lag med mange vinnerskaller, nesten alle sier ryktene, og ledertyper. Ikke minst Rune Richardsen og Rune Johnsen. Sammen med Kjetil Rydje var de hentet inn utenfra. Alle tre hevet laget, og flere lokale tok store steg.

-Torre var også utilnærmelig på trening. Satte du Torre og Richardsen på hvert sitt lag, visste du at det ble krig, sier Jørgen og smiler. Det er gode minner.

– Vi gikk ut i høyt press alle kamper om det var hjemme eller bortebane. Vi hadde god løpsstyrke i laget og var godt trent. Motoren og driveren i laget på høyt press var Rune Richardsen hans betydning for dette laget var enorm, sier en litt sjenert Torre som var vel så viktig som Richardsen sentralt på midtbanen.

AFSK avgjorde serien en serierunde før slutt. Gjelleråsen ble feid av banen.

– Vi hadde Raufoss i siste runde, men vi avgjorde i nest siste runde da vi slo Gjelleråsen 6-0 på bortebane. Da sto gamlekara æresvakt og klappet oss av banen. Det er sånt jeg husker, sier Johannessen Kind.

Trener Øystein Ottesen får også masse ros av de tre lokale spillerne Torre, Johannessen Kind og Lier.

– Øystein var veldig god til å få maks ut av hver trening. Der vi la grunnlaget for det gode presset. Med jaging og god coaching fra han hadde vi veldig god kvalitet på hver økt, forklarer Torre.

– Ja, Øystein bidro sterkt på treningsfeltet. Som spiller måtte du være på tå hev hver trening. Den indre justisen i spillertroppen var også med på å holde trøkket oppe på hver trening, sier Lier, som selv ikke spilte mange kamper denne sesongen men bidro godt på både trening, kamp og i det sosiale.

Petter Liers tre punkter for AFSK-suksess i 1993: 

1. Sosial og meget godt sammensveiset gjeng.

2. Sportslig sett hadde vi en sterk A-stall med hovedvekt av lokale spillere + tre utabygds karer som hevet laget – Rune Richardsen, Kjetil Rydje og Rune Johnsen.

3. Høy intensitet og trøkk på hver trening.

AFSKs seiersmarsj i 1993

SVAR

Skriv inn din kommentar
Vennligst fyll inn ditt navn her